play_arrow
radiOrakel Verdens eldste kvinneradio
Digitaliseringen er som nevnt ingen ren blessing. Og med det som utgangspunkt vil jeg benytte anledningen til å lansere min egen parole, som redaktør for verdens eldste kvinneradio. For også denne handler om medielandskapet og om vilkårene for deltagelse i det offentlige ytringsrommet. For digitaliseringen skaper ikke bare bredde og rom for nyanseringer av rådende fortellinger. Digitaliseringen og det i stor grad redaktørløse og umodererte offentlige rommet skaper risiko og omkostninger for mange kvinner og andre marginaliserte grupper. Dette er ødeleggende på individ- og samfunnsnivå og intet mindre enn en trussel mot demokratiet!
Kvinner, feminister og allierte er ikke aspeløv. Vi tåler stort sett uenighet. Og vi skal alle tåle mye i ytringsfrihetens navn. Men når mange kvinner kvier seg til å delta i den offentlige debatten, så er det dessverre grunner til dette. Erfaring viser at folk bør ligge særlig lavt i terrenget på spørsmål angående religion og mangfold, kjønn, feminisme. Det kreves ikke mye empati for å skjønne at det er en påkjenning med trakassering, latterliggjøring, uthengning i kommentarfelt og sosiale medier – eller verre: trusler om voldtekt og drap av deg og dine barn, gjerne i private meldinger.
Faksimile av anonymiserte private meldinger til kvinner som deltar i samfunnsdebatten.
I prinsippet er lover, regler og etiske retningslinjer på plass for å sørge for både ytringsfrihet og beskyttelse mot hets. I Grunnlovens §100 slås det fast at “[d]et påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”. Og i straffeloven finner vi vern mot både hatefulle ytringer, trakassering og trusler, som burde kunne påkalles og anvendes i de mange tilfellene av trakassering av kvinner.
Straffelovens §185, også kjent som rasismeparagrafen, en lov som nettopp skal beskytte utsatte grupper mot hatprat, har nylig blitt presisert for å verne flere utsatte grupper, men omfatter fortsatt ikke kjønn.
Det er et paradoks å kreve at lover skal spesifisere kvinner når målet er å inngå som selvsagt del av allmennheten og menneskeheten. Vi ser gjerne bort fra et slikt krav dersom gjeldende lov er lik for alle. Men her er vi altså. Kvinner har fortsatt få muligheter til å forsvare seg mot kjønnsbasert hat på nett, og er i for stor grad fritt vilt.
Vi anerkjenner at dette er et vanskelig felt å håndheve. Kontekst må åpenbart spille inn i de enkelte tilfellene. Men av de eksemplene vi har sett, både privat, fra venner og bekjente, men og i offentligheten, er det ikke vanskelig for noen å se at dette er sjikanøst og krenkende.
Faksimile: Det er nok av eksempler å ta av.
Regjeringen har avsatt ressurser i budsjettet for å opprette hatkrimgrupper i flere politidistrikter og også en sentral kompetanseenhet om hatkriminalitet. Politiets kapasitet og kompetanse for å jobbe med hat på nett har også blitt styrket. Men politiet er – så vidt meg bekjent – per i dag ikke pålagt å prioritere hatytringer mot kvinner. Faren er at fokuset på kvinners ytringsfrihet blir like usynlig som det har blitt i for eksempel ytringsfrihetskommisjonens mandat. Det eneste vi finner om kvinner i beskrivelsen av kommisjonens mandat, finner vi i punkt fire under kommisjonens oppdrag. Her finner vi at kommisjonen skal ”[l]egge til rette for en bred offentlig debatt om temaet for utredningen, og herunder innhente og inkludere ulike gruppers erfaringer og synspunkter i arbeidet, bl.a.: – Begge kjønn (…)” (min kursiv).
Denne usynliggjøringen av netthets mot kvinner og kvinners faktiske ytringsfrihet er dessverre ikke et symptom på at det ikke eksisterer. I sin undersøkelse om netthat mot kvinner i 2018 fant Amnesty blant annet ut at:
Vi håper derfor at myndighetenes satsning vil medføre et reelt og faktisk vern for alle de som legger huet på blokka – også kvinner. Det hjelper verken med lover eller endringer av disse dersom de ikke håndheves.
Også i pressen finnes det i prinsippet et vern. Vær varsom plakaten, de etiske kjørereglene for norsk presse, åpner med påstanden om at “Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati”. Dette er vi i radiOrakel åpenbart enige i. Men ytringsfrihet og informasjonsfrihet må ikke reduseres til retten til å ytre seg og retten til å delta i offentligheten og kommentarfeltet, men også om retten til å delta under trygge og redelige forhold, uten å bli utsatt for hån og sjikane. Retten til å trakassere skal ikke trumfe retten til å delta i saklig ordskifte!
Videre i vær varsom plakaten står det at “pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt (…)”. Det er ikke gitt hva “press” betyr i denne sammenhengen. Men det er per i dag for mange som opplever å møtes med en vegg når de henvender seg til nettavisene eller til Pressens Faglige Utvalg. For det finnes kanskje ikke alltid en enkelt kommentar som er stygg nok til å rammes av de etiske kjørereglene. Og som vi vet, helheten er noe kvalitativt annet enn summen av de enkelte deler.
radiOrakel ønsker at folk skal slippe å vurdere om de orker omkostningene ved å ytre seg i offentligheten. Når kommentarfeltene koker av usakligheter og hets, forventer vi at redaksjonene tar ansvar. For som det heter i Vær varsom plakatens punkt 4.17: Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.
Som redaktør i radiOrakel ville det vært utenkelig å ha åpen mikrofon med vilkårlige folk som snakker dritt om våre journalister og intervjuobjekter i etterkant av de enkelte programmene. Hvorfor er dette greit for flere av redaktørene for nettavisene? Begynner redaktørens ansvar virkelig først etter at kommentarene er publisert og distribuert? Dersom man ikke har kapasitet til å moderere kommentarfeltet på en måte som sørger for et anstendig og trygt debattklima, som inkluderer fremfor å snevre inn, så bør man kanskje la være. Avisa Nordlys stengte på eksemplarisk vis ned kommentarfeltet i saker som omhandlet samer i 2019, som konsekvens av kontinuerlig samehets. For dersom målet med kommentarfeltet ikke er å skape et bredere og bedre debattrom og å utvide samfunnsdebatten, ja, da lurer vi på hva det kan være?
Ytringer er altså regulert av lover og etiske retningslinjer. Regjeringen, politiet og en rekke organisasjoner har drevet og driver fortsatt kampanjer for å få bekjempe netthets. Vi har lest reportasjer om det, sett dokumentarer om det, hørt om påkjenninger fra venner og bekjente som utsettes for hetsen. Men likevel fortsetter det altså som før. Er vi underlagt en naturlov?
I dagens samfunn, og særlig under koronaepidemien, er det en stadig større grad av debatten og offentligheten som flyttes over på digitale medier. Men det digitale ytringsrommet er i for stor grad et ville vesten for meningsytringer. Konsekvensene for enkeltindividet – og for demokratiet – er for store. Vi i radiOrakel har jobbet i snart 40 år for en likestilt offentlighet! Vi finner oss ikke i at kvinnelige samfunnsdebattanter blir stille fordi de ikke orker mere hets! Og vi er lei av en offentlighet hvor kvinner til stadighet blir bedt om å holde kjeft! For vi vil gjerne delta i debatten, men er vi egentlig velkomne?
#minparole til 8. mars i år, som redaktør for radiOrakel, er derfor forankret i et ønske og krav om at vi som samfunn, som deltagere i debatten, journalister og redaksjoner, som politikere og PFU, legger til rette for en inkluderende, trygg og redelig samfunnsdebatt.
#minparole i år er derfor: Ytringsfrihet uten hets! Vi krever at alle skal få delta i offentligheten uten hets, hån og trusler
Trine Krigsvoll Haagensen, redaktør 
radiOrakel er grunnlagt på ideen om at kvinner både bør høres mer og lyttes til i samfunnet. Vi vil gå så langt som å si at et samfunn hvor kvinner ikke er en del av den offentlige debatten er et fattigere og mindre demokratisk samfunn Ytringsfrihet for alle I mer enn 100 år har den internasjonale kvinnedagen vært en viktig dag for kvinners rettigheter. Dagen har blitt brukt som kampdag […]
