We need Cynaneed

Hardslående. Catchy. Utagerende. Nordlendingene i Cyaneed synger ut et par sannhetens ord.

Døgnvillfestivalen åpnet i Tromsø i går. Solide norske band som sang på norsk fikk stemninga opp før Ozzy Osbourne fikk rocket ut de siste knyttnevene mot nattehimmelen.

Cyaneed. Merk deg navnet. Bandet, som inntil nylig var et rent jenteband (de har nå fått en guttetrommis) leverer in-your-face attitude, en uredd, fryktløs og lekende oppvisning i hvordan rock bør spilles fra scena. Lydbildet er tett, stramt og de har en energi og en herlig friskhet som bekrefter det de skryter av i presseskrivet: «Ingen går fra en Cyaneed konsert før den er over». De er på hjemmebane i nord – opprinnelig kommer mesteparten av bandet fra Alta. Men de har de siste årene fått en stor mengde tilhengere sør for polarsirkelen. De deltok som eneste norskspråklige band på By:larm 2008, har vært NRK urørt vinnere, og har nettopp sluppet sitt tredje album «Dr. Daniel.» De har spilt sammen i over 5 år, siden ungdomsskolen og har nå blitt musikkere på heltid etter å ha fullført videregående. Puh! Vokalisten  Hanna Reinsnes Moen synger «dødsmaskin» (tittelsporet til «Kill Buljo») slagerne «Analyse» og «Status» med en selvsikkerhet som er imponerende og jævlig fengende.

Du kan sjekke ut musikken her, sida myspace siden deres ikke er oppe for tiden.

Og gjett hvem som har intervjuavtale med dem senere i dag? Selvfølgelig radiOrakel!

Torsdagen var en paradeoppvisning i norsk musikk på norsk: Ved siden av Cyaneed spilte Kvelertak, Skambankt, og Joddski publikum varmt før rockens bestefar, Ozzy, avsluttet med gammal Black Sabbath, og obligatoriske hits som «Crazy train» og «Mama I’m comming home.»

-Marit Letnes