De andres karneval

Forrige uke viste kalenderen at karnevalsfeiringen er over oss. De gjør det over hele verden. Også i Norge, hvor barna går på skolen iført tradisjonsrike Avatar- og Skrillex-kostymer. I Amerika gjør de det blant annet ved å ikle seg falske samekofter. Men noen litt mer ærverdige karnevalstradisjoner er i sving lengre sør.

Noen av oss har kanskje varmere assosisasjoner til ordet karneval – smørblide dansere ikledd kun fjør, sambarytmer og høyt folkefestnivå. Slik er Rio de Janeiro, hvor de har verdens største karnevalsparade – for ikke å snakke om Guinessrekorden i folkefest. Men de mindre feiringene på kontinentet er minst like spektakulære.

Karneval er en katolsk tradisjon. I New Orleans har de derfor feiret karneval, eller Mardi Gras, siden de franske nybyggerne ankom stedet på 1600-tallet. Hopp så til starten av 1900-tallet. I et klassisk skjebnefelleskap forenet amerikansk urbefolkning og de afroamerikanske slavene krefter, og historien sier at mange rømte slaver ble gitt skjul og ny indianeridentitet av nettopp urbefolkningen. Disse tidligere slavene begynte å kalle seg indianere, og da den tradisjonelle Mardi Gras-feiringen kun var for de hvite, startet afro-indianerne sin egen feiring, og kalte seg nettopp Mardi Gras Indians.

Feiringen deres var – i motsetning til den høylytte franske brass-parade-feiringen – hyllet i mystikk. I lang tid var den forbudt og derfor hemmeligholdt, men spektakulær for de som fikk oppleve den. Mardi Gras-indianerne er inndelt i stammer og følger et strengt hierarki. Hvert år syr de sitt eget kostyme til feiringen, enorme fjær- og perleprydede drakter som kan veie oppmot 70 kg. De hadde sine egen sangteknikk, som blander slavenes call-and-respond-tradisjon med den amerikanske urbefolkningens egen musikk.

Trinidad og Tobago er annet fint sted å være rundt karnevalstider. Også her ble urbefolkningen i sin tid nektet å feire karneval med de hvite nybyggerne – så de laget sin egen feiring, canboulay. Her sang de og spilte på instrumenter som stadig ble gjort forbudt av de hvite styresmaktene og endte opp med å spille på ståltønner og kasseroller – noe som ble opphavet til en herlig ståltrommetradisjon. I tilegg var det her calypsomusikken vokste fram. Å bli kåret til Calypsomonark i Trinidad, er som å bli tildelt Grotten i Norge. I dagens sending får du høre eksempler på ståltrommemusikk og calypso, samt en sorgtung historie om en tidligere Calypsomonark som feirer sitt karneval i regntunge London. For ikke å snakke om et freidig ståltrommecover av Paul Simon.

Episode 8, sesong 4
The Dixie Cups – Iko Iko
Bo Dollis & The Wild Magnolia Mardi Gras Indian Band – Handa Wanda
Dr. John – My Indian Red
Lord Kitchener – Carnival in Trinidad
Mighty Terror – No carnival in Britain
Trinidad Cement Limited Skiffle Bunch – You can call me Al

Neste uke: 8.mars-feiringa på forskudd

Legg inn en kommentar