Musiker, bli ved din lest

Afrikas kanskje mest kjente nålevende sanger, Youssou N`Dour meldte i januar sitt kandidatur til 2012s presidentvalg i Senegal. Han har ingen tidligere politisk erfaring. – Som om vi skulle valgt en av Vikingarna eller Åge Aleksandersen til president i Norge, sier Erik Solheim. Men hvordan går det egentlig når musikere blir politikere?

Det er ingen som liker yrkespolitikere – det kan vi vel enes om, folkefestlyttere. Men det er kanskje ikke alle andre yrker som egner seg like bra som springbrett til politikervirket heller. Å fremme politiske standpunkter gjennom musikk kan skape folkebevegelser. Men kan musikere bli gode politikere? Når vi satte i gang internettmaskinen, viste det seg at Senegals nye presidentkandidat langt fra er alene som å bruke sin popularitet som musiker til å bli valg inn i en regjering.

Smørkrise
Haitis president siden 2010, Michell Martelly, eller Sweet Micky som han er mer kjent som, har de siste tjue årene vært øyas mest populære smørsanger. Mye kan sies om hans omgangskrets – som inkluderer den tidligere diktatoren Baby Docs gamle venner og medsammensvorne, dømte kriminelle og mer ordinære banditter – men han har aldri skjult sin tilhørighet til den høyrepopulistiske fraksjonen. To år inn i hans regjeringstid, er det få som er imponerte: opprydningsarbeidet er langt fra over etter jordskjelvet, 600 000 er fortsatt hjemløse og landet ligger blant de ti dårligst rangerte på Transparency International sin korrupsjonsindeks for 2011. Men musikken hans svinger det fortsatt av.

Blant smørsangere har vi også en tredje kandidat: tidligere cruiseskipsanger Silvio Berlusconi, som nettopp har fratredd sitt embete som statsminister i Italia etter at hans grove embetsforsømmelse har ført landet ut i en dyp finanskrise. Det selv om han tidligere i vinter sa seg villig til å sette musikkarrieren på hold for å ta hånd om finanskrisen. En tanke for sent. Nå har han heldigvis all tid i verden å vie til sin helt egne variant av napoleanske kjærlighetsballader.

The road not taken
Hva med det som kunne ha vært? Ville Fela Kuti blitt en god president i Nigeria? Folkehelten og afrobeatens stamfar Kuti gjennomgikk en politisering i løpet av 70-tallet, hvor han opprettet sin egen stat, Kalakuta Republic, i en av Lagos fattigste bydeler, dannet sitt eget politiske parti og dedikerte musikken sin til ulike politiske saker, talte for implementering av menneskerettigheter og panafrikanisme. Han talte makta imot så og si, og ikke uten å møte motstand. Under ett av de hyppige politiraidene mot Kalakuta Republic, ble hans mor kastet ut av et vindu og drept, han og hans tilhengere ble stadig fengslet og holdt uten arrestordre. I 1979 ble han ikke uventet nektet å stille som kandidat til presidentvalget på tross av enorm popularitet blant folket. Men som det mest folkerike landet i Afrika, med alle sine problemer med korrupsjon og etniske konflikter mellom kristne og muslimer, er det vanskelig å tenke seg at Nigeria ville vært tryggere hos en mann som trodde HIV var en vestlig konspirasjon (som ironisk nok skulle ta livet av ham) og som gikk så langt i sin afrikanisme at han støttet Idi Amin.

I det store og det hele, er det kulturministrene som kommer best ut av yrkesskiftet: representert ved gladlakser som Åse Kleveland, Gilberto Gil (som brakte brasiliansk kultur inn i den digitale tidsalder) og Susana Baca (som den andre afroperuvianske ministeren i landets historie). Smørsangerne kommer dårligst ut. Kanskje er fingertommelregelen denne: dårlige musikere, vil bli dårlige politikere. Gode musikere, de vil mest sannsynlig bli dårlig politikere de også.

I dagens sending spilte vi bare et lite knippe musikere-som-blir-politikere. Blant de vi ikke spilte, er disse:
– mannen som overtok ledervervet i Madagaskar etter 2009s militærkupp: president og DJ, Andry Rajoleina
– tidligere presidentkandidat i USA, John Kerry og hans garageband The Electras
– Robert C. Byrd – den lengstsittende senatoren i amerikansk historie, Ku Klux Klan-medlem og borgerrettsforkjemper, som felespilte seg inn i hjertene til velgerne
– Kike Elomaa – deltidssanger, bodybuilder og nå fulltids parliamentsmedlem for Samfinnene
– Cicciolina: den italienske popstjerna/pornostjerna og parliamentsmedlemmet som hadde for vant å holde taler i parliamentet med ett bryst blottlagt

Episode 1, sesong 4
Åse Kleveland (kulturminister i Brundtland-regjerningen 1990-96) – Intet nytt under solen
Youssou N´Dour (kandidat i årets presidentvalg i Senegal) – New Africa
Michell Martelly (president på Haiti) – Mickey´s Rara #2
Susana Baca (kulturminister i Peru fra 2011 av) – Maria Lando
Gilberto Gil (Brasils kulturminister i 2003-2008) – Misere Nobis
Fela Kuti (presidentkandidat bl.a. i 1979) – Water No Get Enemy

Neste uke: Musikere som også er tannleger

1 Comment

  • Stian sier:

    Clinton spilte jo sax… holder kanskje ikke helt for å være «musiker» hehe. Med unntak av litt sexskandaler var han jo en bra president, i forhold til Bush i alle fall :)

Legg inn en kommentar